En varslet opprydning

Det er nærmest underholdende å følge med på nyhetsoppslag i disse koronatider. Økonomer kappes om å være mest sjokkerte over både konkurser og ledighetstall, og eiendomsmeglere er stadig på banen for å fortelle oss alle at markedet er i ferd med å ta seg opp, nå! Nei, nå! Eller, snart! Alle mer eller mindre desperate og med fri tilgang til spaltene i finansmedia.

Også finanseliten har lenge vært på banen for å karre til seg midler fra de utallige tiltakspakkene. Når oljefondet skal tappes er det klart at eliten ønsker sin rettmessige andel, selv om det skulle være andre som sliter mer i disse tider.

Grunnen til at jeg ser krisen(e) som varslet, er at den vestlige økonomien lenge har hatt behov for en opprydning. Makroøkonomisk er belåningsgraden altfor høy, det har vært en etablert sannhet i flere tiår allerede. Diverse bobler er nødt til å sprekke før eller siden, dette burde ikke overraske noen økonomer. På et mer lokalt nivå har vi tatt for gitt at det skal finnes en kafe på "hvert eneste gatehjørne" og gjerne en frisør og en klesbutikk mellom kafeene. Samtidig skjer en altfor stor del av forbruket vårt på kreditt.

Trenger vi alle disse kafeene og frisørene? Er det egentlig noe mer enn litt strø på toppen av den kredittkortfinansierte velstanden siste generasjon forbrukere er født inn i? Javel, også det unyttige skaper arbeidsplasser, og det er store fordeler ved at enhver av oss har en daglig funksjon. Men når krisen inntreffer er det samtidig opplagt at det samme strøet må forsvinne først. Trendene kan ikke videreføres som tidligere, og vi må kanske innse at noen av godene vi hittil har benyttet oss av er forbeholdt gode tider.

Er det egentlig så sjokkerende at arbeidsledigheten nærmer seg 10% i en tid hvor staten stenger ned de fleste sosiale møtesteder? Hvor arbeidere flytter arbeidsdagen sin hjem, noe som i de aller fleste tilfeller medfører redusert produktivitet fordi kustusen ikke blir helt den samme, ei heller er det like praktisk, men ikke minst blir det trøblete fordi bartna også skal være hjemme fra stengte skoler og barnehager? Se for deg at de samme arbeidstakerne skulle hatt med barna på kontoret hver eneste dag! Etterspørsel etter varer og tjenester faller som kampestein over natten, fordi vi jo er anmodet om å ikke forlate redet. Vi kan ikke både sitte hjemme og samtidig støtte næringslivet, og ikke alle virksomheter har mulighet til å flytte omsetningen til internett over natten.

Selvfølgelig blir det bråbrems! Og selvfølgelig må det bli permitteringer, som fremskynder inntektssvikt, som forårsaker konkurser og økt arbeidsledighet. Alt er "skrevet i stjernene", det er naturlige konsekvenser av en nedstenging. Tiltakspakkene hjelper mange, men selvfølgelig ikke virksomheter som allerede hadde én finger på konkursknappen.

Så hvorfor er økonomer sjokkerte over høy arbeidsledighet? Hvorfor må media presentere hver minste sak som en egen katastrofe? Og hvorfor er det så lite fokus på at de aller fleste kriser er forbigående i det store bildet? Det er allerede tegn til at korona-pandemien er i ferd med å flate ut, og selv om vi ikke skal løpe ut i gatene riktig ennå, er det håp om at samfunnet kan gjenåpnes litt etter litt. Alle vet at oljepriskrigen vil være forbigående. Det betyr ikke at prisnivået plutselig hopper tilbake til 60 USD, men at markedet får bestemme. Arbeidet vil gjenopptas, arbeidsledigheten vil falle noe tilbake.

Om vi ikke går direkte tilbake til situasjonen med rom for unyttig forbruk, inkludert kafeer og frisører på hvert gatehjørne, så vil situasjonen gradvis normalisere seg. Det er viktig å vite at nedstengingen ikke er for evig - heller ikke for økonomer, eiendomsmeglere og journalister.